Grefsenkollen

Ca. 1930

• Fotograf: Thorleif Wardenær
• Kilde: oslobilder.no
• Eierinstitusjon: Oslo Museum
• Arkiv/samling: Byhistorisk samling
• Benyttet iht. Creative Commons 3.0-lisens

Grefsenkollen sportsrestaurant åpnet i mai 1927, og bygningen er nesten uforandret siden den ble oppført.

Relatert informasjon

• Oslobilder
• Grefsenåsen
• Grefsensetra
• Grefsenkollveien
• Grefsenkollen.no
• Scene Grefsenkollen
• Lokalhistoriske bilder
• Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen
• Bildebasen til Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen

Utdrag fra boka «Nord i Aker»:

Skrevet av Finn Geiran, Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen

Helt på toppen ligger Grefsenkollen sportsrestaurant, bygget av laftet tømmer i en nasjonalromantisk stil etter tegninger av den kjente arkitekten Sverre Poulsen. Det var Ringnes Bryggeri som oppførte restauranten i 1926, på Grefsenåsens høyeste punkt med byens flotteste utsikt, forteller Per Kr. Fossum i På Jakt og Vakt. Senere ble restauranten overdratt til Aker kommune mot at Ringnes skulle ha enerett til å levere øl.

Olaf Fjeld, kjøpmannen som bodde i Kapellveien og leverte varene fra sin forretning nede i byen, har fortalt om hvordan leveransene skjedde den første tiden. Kjøreveien var ennå ikke ferdig helt til toppen. Varene ble kjørt til bunnen av Akebakken, som heller ikke var helt ferdig. Her ble varene lesset over på vogn trukket av hesten til Sigurd Trollvannet. Senere kjørte bilen opp nesten hele Akebakken, til bunnen av den øverste «Brattbakken», hvorfra man bar det siste stykket. Denne besværlige transporten ble naturligvis enklere da kjøreveien ble ført helt til toppen omkring 1930.

Den vanskelige adkomsten gjorde at besøket var dårlig den første tiden, men det tok seg opp da restauratøren engasjerte et jazzorkester, der også Olaf Fjeld deltok, bl.a. sammen med et par brødre. Nå ble det fart i sakene. Tilstrømningen var så stor at man måtte utvide fra onsdag og lørdag til å holde åpent hele uka. Det hendte at det var så fullt at noen danset ute på terrassen til musikken som strømmet ut av de åpne vinduene, har Olaf Fjeld fortalt.

Under 2. verdenskrig ble Grefsenkollen benyttet av tyskerne som radio- og peilestasjon. Den var gjerdet inn med piggtrådsperringer og sterkt bevoktet. Stedet ble få dager etter frigjøringen overtatt av et Milorg-lag fra Grefsen som sikret det verdifulle utstyret.

Grefsenkollen sportsrestaurant kom snart i drift igjen, fortsatt godt besøkt. Da den daværende driver annonserte driften til salgs i slutten av 1950-årene, ble far til den nåværende eier valgt ut blant 50 søkere. Det var Aage Bentzen, som startet opp i 1960. Han har fortalt at det kunne være så mange gjester i helgene at man måtte benytte traktor for å frakte tilbake stoler som de besøkende hadde tatt med seg ut i terrenget. Også om vinteren var stedet mye besøkt, bl.a. som utgangspunkt for aketurer. De ivrigste kunne greie tre turer på en kveld med innlagte pauser på toppen for å erstatte væsketapet. «Aking er en populær fornøyelse og sport på klare vinteraftener, ikke minst for unge forelskede par, som gjerne tar seg opp til Frognerseteren eller Grefsenkollen», heter det i en bok om Oslomarka fra 1938. Mange fra vårt område kan sikkert underskrive på det, både den gang og mange år senere.

Familien Bentzen har etter hvert kjøpt både bygninger og tomt og driver nå stedet i hovedsak som selskapslokale, men holder fortsatt åpent for publikum i helgene. Stedet er pietetsfullt tatt vare på, med forsiktige endringer godt tilpasset den opprinnelige arkitektoniske ramme. Bygningen forteller om en restauranttradisjon som er annerledes enn den vi kjenner fra dagens «hotte» utesteder, og er derfor av stor historisk verdi.

(Teksten ovenfor er fra boka «Nord i Aker» som ble utgitt i 2004. Grefsenkollen er overtatt av nye eiere fra 1. juli 2008.)

Utdrag fra www.grefsenkollen.no:

Grefsenkollen Sportstue ble bygget som serveringssted i 1926 av Ringnes Bryggeri. Stedet åpnet dørene 10. mai 1927, og Ringnes' åpningsfest ble avholdt 30. oktober. Bygningen er av laftet tømmer og ble bygget i gammel stil. Lafteteknikken er spesiell fordi tømmeret var særlig grovt, og alt ble hugget ut med øks. Vei eksisterte ikke, og akebakken ble trolig ryddet for å frakte tømmer og annet materiell til toppen. Bilveien sto ferdig i 1930.

Den gang var det store politiske krefter som la begrensninger på alkoholservering i sentrale områder av Oslo. Det er blitt spekulert i om dette har vært noe av motivet for byggingen, som et ledd i Ringnes-konsernets markedsføringsstrategi. Grefsenkollen ble raskt et populært utfartssted, og det blir fortalt at det var rene folkevandringen mot toppen på søndager og helligdager. Brukerne var gjerne folk fra de omkringliggende bydeler. Det ble arrangert danseaftener flere dager i uken for ungdommen, som brukte kjelke ned Akebakken for å komme seg hjem igjen om kvelden. Aking var en svært utbredt aktivitet. I boken «Oslomarka» fra 1938 står det: «På de mange klare vinteraftner drar mange opover for efter et kort ophold på Grefsenkollen, å ake ned igjen. Disse turene har ned gjennom årene ikke minst vært populære blant unge, forelskede par.»

Grefsenkollen ble gitt i gave til Oslo kommune på 30-tallet mot at det kun skulle benyttes produkter fra Ringnes Bryggeri (ølservitutt). Under krigen hadde tyskerne kontrollen over stedet og hadde blant annet mye teknisk utstyr plassert her oppe. Grefsenkollen ble brukt som base for den tyske Wehrmacht som radio- og peilestasjon. Ved frigjøringen forlangte svært unge Milorg-gutter fra Grefsen stedet overgitt. Hensikten var at verdifullt radiomateriell ikke skulle bli ødelagt av tyskerne. Tyskerne etterkom ordren uten innsigelser.

Det tok noen år etter krigen før stedet igjen ble populært, og det ble mer ordnede forhold da Gunnar Haugen overtok stedet i 1952. På 50- og 60-tallet var stedet igjen preget av svært stor besøksmengde, og området rundt ble flittig benyttet til diverse sportsaktiviteter som skihopping, langrenn, aking osv. I 1960 overtok familien Bentzen stedet, og i den første perioden var det ofte så mye gjester i helgene at det måtte brukes traktor for å hente inn stoler og bord som folk hadde tatt med seg rundt i terrenget. På 60-tallet var det omkring 10 faste ansatte bare på kjøkkenet, og en rekke servitører. Flere av dem bodde på hybler i privatfløyen.