Fra forordet
Med dette heftet ønsker Husbanken å vise boligområder som har noe i tillegg til den private boligen, et fellestilbud for dem som er knyttet til boligområdet. Slike boliger har hatt mange forskjellige betegnelser, farget av den tiden og den ideologien som lå bak. Vi har ønsket å vise eksempler på nyere norske prosjekter som vi med en samlebetegnelse kan kalle for bofellesskap.
Den nye generasjonen av bofellesskap har utviklet seg fra tidligere generasjoners fellesskapsløsninger som et resultat av den generelle samfunnsutviklingen. Vi har derfor ønsket å gi en liten smakebit av den historiske utviklingen. Boliger med en eller annen form for fellesskap er ikke noe nytt fenomen. Historien kan gi oss et mer nyansert bilde av hva dette er for noe, den kan inspirere oss og gi oss nyttig lærdom.
Servicehus på Grefsen i Oslo, 1970
I 1970 begynte et privat entreprenørfirma å bygge et større boligkompleks med fellesanlegg på Grefsen i Oslo. Anlegget har egentlig ikke blitt oppfattet som et servicehus. Siden det er så stort, kunne det like godt beskrives som et boliganlegg med godt utbygd boservice.
Det har vært mye debatt om man bør velge kollektivhus eller boservice for et større område. Servicehuset på Grefsen er typisk for den utviklingen som spesielt ble tydelig i Danmark: kollektivhusa ble stadig større. Høje Søborg med 124 leiligheter, som ble bygd i 1951, er et typisk kollektivhus. Carlsro, som ble bygd 1951-57 med i alt ca. 800 leiligheter, ble mer oppfattet som en «kollektivby» med høyblokker, rekkehus, butikker, barnehager, osv. Vi vil likevel betegne huset på Grefsen som et servicehus fordi det var planlagt med egen barnehage, beboerhotell og fellesrom utover det som er vanlig. Også her var det avsatt et antall hybler til personale som kunne påta seg rengjøring, husmortjenester og annet for beboerne.
Grefsen Terrassehus består av fem blokker i ti etasjer med i alt 360 leiligheter. Huset har en rekke felles anlegg, alle med innomhusforbindelse til boligene. Illustrasjonen viser hvilke visjoner arkitektene hadde om prosjektet. Arkitektene hadde vært i Danmark og studert nye boligprosjekter med fellesanlegg der. For øvrig minner huset også både i utforming og innhold om Marseille-huset til Le Corbusier.
Fellesanleggene ligger i skjæringspunktet mellom den vertikale og den horisontale trafikken i mellombyggene i blokkene. Barnehagen har fire avdelinger, og beboerne har fortrinnsrett til to tredeler av plassene. Barnehagen er dermed det viktigste fellesgodet i huset i dag.
Beboerhotellet var planlagt med 38 senger, restaurant og resepsjon. Byggeselskapet – Grefsenplatået Byggeselskap AS – ønsket å stå som eier av både beboerhotellet og forretningsdelen, men ville leie ut lokalene til private. Hotellkjeden Müllerhotell drev hotelldelen i ca. fem år. Hotellet ble drevet på vanlig måte og ble ikke noe spesielt tilbud til beboerne med unntak av resepsjonen. Denne fungerte som resepsjon, pakkemottak og kontaktformidler for beboerne og personalet i huset, for eksempel vaktmesteren. Resepsjonen skulle opprinnelig også fungere som formidler av tjenester, rengjøring, barnevakt o.l.
Huset var opprinnelig planlagt med flere butikker og bankfilial. Dagligvareforretningen skulle være kveldsåpen. Det viste seg at det bare var mulig å få etablert dagligvarebutikk. Den har til gjengjeld overlevd til i dag (1991).
Kilder: Byggekunst 1976, diverse prospekter, intervju med Siri og Sigmund Omang, beboere.
Last ned heftet «Boliger med nogo attåt – nye bofellesskap i et historisk perspektiv» (PDF-format)